|
Under en ankesag til Østre Landsret
stillede statsadvokaten i 1991 følgende
spørgsmål til Retslægerådet:
1. Har stoffet MDMA noget legalt medicinsk
formål?
2. Hvorledes ekvivalerer stoffet på vægtbases
med amfetamin?
3. Hvorledes er stoffets kvalitative farlighed
i forhold til amfetamin?
4. Må stoffet MDMA antages at være
vanedannende?
5. Hvorledes er risikoen for et dødeligt
forløb ved misbrug af stoffet?
6. Kan misbrug af stoffet antages at medføre
psykiske eller fysiske mén?
7. Giver sagen i øvrigt anledning til
bemærkninger?
Rådet svarede i erklæring af 30. december
1991 følgende: (Besvarelsen er udfærdiget
af en norsk læge)
ad 1: Stoffet kan ikke sies lenger å ha noe
legalt medisinsk formål.
Det ble benyttet terapeutisk i USA i meget begrenset udstrekning
fra 70-årene frem til 1980-tallet, nærmest
som et slags adjuvans i psykoterapi.
Man mente at pasientene under MDMApåvirkning
kunne få større selvinnsikt, bli
hjulpet til å erkjenne sammenhenger av
betydning for psykoanalyse mm.
De MDMAdoser som ble benyttet i slik sammenheng var
av størrelsesorden 50-150 mg og de ble nærmest
uten unntak rapportert å gi relativt kontrollert
påvirkning og ikke for kraftig rus.
Arbejdsgruppen har under møder med
Sundhedsstyrelsen og med Narkotikarådet
samt ved gennemgang af forskellige nationale
som internationale rapporter, undersøgelser
m.m., indhentet en del information
om stoffet ecstasy og dets brugere.
Der er gennem årene udkommet en del litteratur
om dette emne, som på den baggrund nok
må siges at være veldokumenteret.
Når arbejdsgruppen alligevel har valgt at medtage
et afsnit om emnet i denne rapport,
skal det ses som et forsøg på at sammenfatte
den aktuelle viden om emnet.
Beskrivelsen er af samme årsag gjort kortfattet
og måske noget stereotyp.
Rusmidlet ecstasy
Ecstasy er betegnelsen på piller eller tabletter,
der navnlig indeholder det psykoaktive
kemiske stof MDMA.
Stoffet fremstilles på grundlag af amfetamin, og
har været kendt siden 1912.
Efter indtagelsen af stoffet føres det
aktive stof ad blodbanerne til hjernen, hvor
det bl.a. stimulerer de nerveceller, der producerer
signalstoffet serotonin.
Dette stof er stærkt medvirkende til at styre humør,
adfærd, stemningsleje, søvn, kropstemperatur
m.m.
Personen, der har indtaget stoffet, opnår
en såkaldt ecstasyrus.
Den kan være karakteriseret
ved, at sanseindtrykkene forstærkes,
at man bliver opstemt, samt at der
opstår en tilstand af veltilpashed og velvære
og en positiv følelsesmæssig kontakt
med andre.
Omvendt kan rusen resultere
i en negativ sindstilstand, der kan være
præget af forvirring, panik og hallucinationer,
der i enkelte tilfælde er endt i alvorlige
psykoser med vrangforestillinger.
Sideløbende med påvirkningen af personens
sindstilstand kan der forekomme
18
I 1985 blev preparatet pga. rapportert
misbrukt av nærmest epidemisk karakter
overført til »Schedule I« og den medisinske
anvendelse tok med dette slutt.
ad 2: Stoffet har en god del fellesvirkninger
med amfetamin som gjør det til en viss
grad muligt å sammenligne doser.
Man må ved slike sammenligninger ta utgangspunkt
i at de personer som bruker stoffene
har en vis erfaring med disse.
På den basis gir litteraturen holdepunkter for at
100 mg MDMA grovt sett ekvivalerer med
10-50 mg amfetamin når det gjelder sentralnervøs
stimulerende virkning på det
tidspunkt denne er mest uttalt, 1-2 timer
etter per oralt inntak av stoffene.
Det kan synes som MDMA har noe mer langvarig
virkning enn amfetamin.
Halveringstiden for stoffene synes å være
av samme størrelsesorden, 5-10 timer.
ad 3: Brukt i doser som gir noenlunde
samme sentralstimulerende effekt (se ovenfor)
vil man anta at den enkelte påvirkning
eller rus etter MDMA kan være noe
mer risikabel fordi det under denne rusen
lettere vil forekomme illusjoner og hallusinasjoner.
På den annen side er det få
rapporter om aggeresjon ved bruk av vanlige
rusgivende doser av MDMA, mens
dette kan forekomme under amfetamin
påvirkning.
Ved bruk av høyere doser kan
både MDMA og amfetamin være farlig
bl.a. fordi virkningene på hjertet og blodkar
kan disponere for alvorlige forstyrrelser
i hjertets rytme (arrytmier) og øke
risikoen for blødninger i sentralnervesystemet.
Slike virkninger synes også i noen
tilfelle å kunne inntre ved vanlige rusdoser
for begge stoff.
Det er grunn til
å tro at gjentatt bruk av MDMA noe
oftere enn gjentatt bruk av amfetamin,
vil følges av mentale forandringer av kortere
eller lengre varighed.
Videre synes MDMA langt mer uttalt enn amfetamin å
innebære en risiko for toksiske virkninger
i hjernen.
Det er i de senere år kommet
flere rapporter om dette fra undersøkelser
på mennesker og forsøksdyr, studier
som vist langvarige og kanskje permanente
forandringer i hjernens biologi etter
bruk av MDMA.
ad 4: Graden av vanedannelse kan udtrykkes
ved hvor mange av brukerne av et stoff
som befinner seg i hver av de følgende
grupper (nevnt i rekkefølge med stigende
bruk):
- Eksperiment brukere (bruker stoffet
en gang i blant)
- Bruk i sosial sammenheng
- Bruk i gitte situasjoner
- Episodisk intens bruk
- Jevnlig, intens bruk
Studier av MDMA-bruken har vist at
denne for de fleste faller i første gruppe.
Graden av vanedannelse vil således være
noe mindre uttalt enn f.eks. for amfetamin
og ikke ulik den man ofte ser for mer rene
hallusinogene stoff (som LSD, meskalin
mm.).
ad 5: Det er risiko for et dødelig forløp
i forbindelse med en MDMA-rus.
Det er rapportert flere slike dødsfall. Det er holdepunkter
for at død og alvorlig forgiftning
har vært en konsekvens av overdose
i flere tilfeller, men kanskje ikke i alle.
Det er visse holdepunkter for at MDMA
enkelte ganger, hos enkelte personer, kan
gi livstruende virkninger også ved inntak
av mer normal rusdose.
Dette er i så fall en egenskap stoffet deler med kokain og
amfetamin. De livstruende virkninger er
også av samme karakter som rapportert
for kokain/amfetamin.
I tillegg foreligger det også rapporter om MDMA-fremkalte
dødsfall der brukeren er død som følge av
bisarre handlinger, som igjen har vært tilskrevet
forvirring som følge av MDMArusen.
19
ad 6: Det er rapportert kasuistikker der
langvarige psykiske endringer har inntrådt
etter kortvarig bruk av MDMA.
Det har her vært tale om angstreaksjoner av
mer permanent karakter og mer alvorlige
bivirkninger.
Slike forandringer av
psyken må ses i sammenheng med de biologiske
endringer i hjernens funksjon som
ble nevnt under pkt. 3).
Fysiske følgetilstander kan tenkes å opstå
som sekveler etter forhold som kan intre
under den aktuelle rus, f.eks. hjerneblødninger,
slik der har vært rapportert for
amfetamin og kokain.
ad 7: MDMA er et stoff som viser kjemisk
lighet både med amfetamin og meskalin.
Det har således virkninger som er karakteristisk
for begge disse stoff, dvs. sentralstimulerende
og hallusinogene virkninger.
Stoffet må som sådant karakteriseres som
et rusmiddel eller psykotropt stoff som
har likhetspunkter med både de sentralstimulerende
rusmidler og de hallusinogene
rusmidlene.
Østre Landsret henviser i en dom så
sent som fra juli 2000 til ovenstående
erklæring fra Retslægerådet.
Retslægerådets årsberetning 1998-99,
side 123ff, indeholder også udtalelser fra
Retslægerådet om bl.a. ecstasy.
M.v.h
Michael Benneke
|
Log ind
Tilmeld
OSS
Søg
